Nobelprisen i litteratur

nobel-prizeNobelprisen i litteratur er verdens suverent viktigste litteraturpris. Siden prisen ble utdelt for første gang i 1901 har den forblitt utmerkelsen alle forfattere drømmer om, og den årlige annonseringen, som finner sted i begynnelsen av oktober, følges hvert år av millioner av litteraturinteresserte.

I sitt testamente, som utgjør fundamentet for alle Nobelprisene, understreket den svenske industrimagnaten Alfred Nobel at prisen skulle gå til forfattere som produserte «idealistisk» litteratur. Tanken var altså ikke utelukkende å premiere rent litterære kvaliteter, men også å fremme forfattere som beskjeftiget seg med politiske og sosiale spørsmål. Dette idealistiske synet på litteraturen og kunsten var svært utbredt i tiden før 1. verdenskrig, da troen på litteraturens evne til å gjøre verden til et bedre sted stod sterkt, ikke minst blant pasifistene. Denne progressive dimensjonen ved prisen har i tiden etter 2. verdenskrig gradvis måttet vike for et mer rendyrket estetisk kunstsyn, selv om en forfatters evne til å fremme humanistiske idealer tidvis trekkes frem når utdelingen skal begrunnes også i våre dager. Senest i år fikk dette spørsmålet fornyet aktualitet da prisen ble gitt til den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj, som er kjent som en markant demokrati- og menneskerettighetsforkjemper i sitt hjemland.

Svenska Akademiet – en omstridt jury

Ansvaret for å forvalte prisutdelingen har siden 1901 blitt ivaretatt av Svenska Akademiet, et litterært selskap bestående av i alt 18 jurymedlemmer (derav kallenavnet «De aderton», eller de atten). Juryens evne til å skjøtte sitt mandat på en tilfredsstillende måte har ikke så rent sjelden blitt trukket i tvil av dens mange kritikere. Litteratur er selvfølgelig ingen eksakt vitenskap på linje med for eksempel medisin eller kjemi, og det ville vært underlig om ikke Akademiets beslutninger med jevne mellomrom ga opphav til opphetete faglige diskusjoner eller anklager om etnisk og ikke minst kjønnsbasert diskriminering.

Mye av denne kritikken baserer seg på at Akademiet i altfor stor grad har premiert vestlige menns forfatterskap på bekostning av kvinnelige og ikke-vestlige forfattere (at hele åtte svensker, det vil si nesten syv prosent av totalen, har fått prisen er et kapitel for seg selv). De siste 30 årene har man sett en gradvis åpning mot litteratur fra andre verdensdeler, men den europeiske dominansen er fortsatt nærmest total. Akademiets lederes argument er at europeisk litteratur ganske enkelt er overlegen den man finner resten i verden, en holdning som ble fyndig formulert av den tidligere juryformann Horace Engedahl, som med én setning avfeide all amerikansk litteratur som «provinsiell.» Denne typen elitistiske utsagn beviser i hvert fall at Akademiet ikke er redde for å provosere!

Noen velfortjente utdelinger

nobelBlant listen over Nobelprisvinnere i litteratur finner man selvfølgelig også en rekke forfattere hvis krav på prisen er hevet over enhver rimelig tvil. De amerikanske gigantene Hemingway, Steinbeck, Fitzgerald og Faulkner ble alle tildelt prisen. Så gjorde også britiske storheter som Kipling, Shaw og filosofen Bertrand Russell, og i nyere tid den samfunnsengasjerte dramatikeren Harold Pinter. I den grad noe land kan sies å ha dominert prisens historie, er det imidlertid Frankrike, som med hele 15 priser representerer over ti prosent av alle vinnerne. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at også en rekke store forfatterskap har blitt forbigått. I tillegg til den nevnte skepsisen overfor ikke-vestlige og kvinnelige forfattere, var nemlig også Akademiet i mange år lunkne i sin holdning til nyskapende, eksperimenterende litteratur, en lunkenhet som rammet flere av de ledende europeiske modernistene. Blant de som ble således har blitt forbigått bør nevnes visjonære forfattere som André Breton, Virginia Woolfe, James Joyce, og D.H. Lawrence.

Krevende balanse

Akademiets jurymedlemmer insisterer likevel på at Nobelprisen i litteratur er relevant også i dag, og at utenomlitterære hensyn som nasjonalt opphav, religion eller kjønn verken kan eller bør komme i veien for strengt faglige kriterier. Og om man med dette skulle provosere forsmådde tilhengere av kvinnelige, ikke-vestlige eller amerikanske forfattere – USA har ikke fått prisen på snart 30 år – får det heller være! Samtidig synes det klart at Akademiet til en viss grad må tilpasse seg en stadig mer global virkelighet hvis prisen skal beholde sin relevans. Risikoen for at Nobelprisen etter hvert vil bli betraktet som en regional snarere enn en global pris er i aller høyeste grad til stede. Å finne en balanse mellom litterære og litteraturpolitiske hensyn vil nødvendigvis bli en krevende jobb for «De aderton» i de kommende tiårene.